Det er vanskelig å kritisere denne typen prosess som de to har stått oppe i, for det fremstår som noe urettferdig å komme med akademiske avstandsbetraktninger til mennesker som virkelig arbeider for å dempe vold og motsetninger.
Jeg vil likevel prøve å påpeke noen av spørsmålene jeg som samfunnsviter får når jeg hører om slike prosjekter. Videre, med mindre kritisk distanse til Imamen og Pastoren, skal jeg si noe om hvilke elementer i deres prosjekt jeg tror har vært viktige for at denne dialogen skal ha hatt en funksjon i sin kontekst. Disse elementene henter kunnskap fra bistandspraksis, fra aksjonsforskning innenfor fredsfeltet og fra min egen erfaring fra liknende prosjekter.
Dialogens ”effekt”
Først til det kritiske. Man blir lett blendet av en sterk historie om personlig mot, som den Pastoren og Imamen presenterer, men har denne typen dialoger i det hele tatt noen innvirkning på konflikten rundt? Måling av dialogens “effekt” foretas sjelden eller aldri, og heller ikke som jeg kjenner til for Imamen og Pastorens dialogprosjekt. Jeg mener likevel det er nødvendig å stille spørsmålstegn ved nettopp dialogens innvirkning på omgivelsene. Svarene vi får kan hjelpe aktørene innenfor dette feltet å organisere dialogprosjekter på en måte som gjør at de blir enda mer virkningsfulle i sin kontekst.
Imamen og pastoren tilkjennegir en stor indre holdningsendring. Den er født ut av deres egen erfaring og overbevisning. Hvor sterkt virker en slik historie på andre? Er eksempelets makt så stort som vi ønsker å tro? Dette er slik jeg ser det viktige spørsmål som foreløpig er lite besvart med forskningsbasert kunnskap.
Kriterier for å lykkes
Så til Imamen og Pastorens prosjekt. Denne dialogen inneholder slik jeg ser det noen elementer som kan ha vært viktige for dets betydning i sin kontekst. Antagelsen om hvilke elementer dette dreier seg om er hentet fra min egen erfaring fra bistandsfeltet og noe er basert på aksjonsforskning som for eksempel foretatt av Collaborative for Development Action in USA. I Pastoren og Imamens tilfelle er det fire elementer som jeg mener er viktige fra et bistands- og fredsfaglig ståsted. Disse fire elementene er: at dialogen tar utgangspunkt i Pastoren og Imamens egen vilje til endring, at dialogen er rotfestet i deres egen kontekst og sammenheng, at Imamen og Pastoren viser vilje og evne til å stå i vanskelige prosesser over tid og til slutt at det har vært viktig at Imamen og Pastoren har knyttet allianser til, og samarbeidet med andre sektorer i samfunnet.
Det første punktet om rotfeste i egen sammenheng handler om nærhet, kunnskap og kjennskap. Imamen og Pastoren kjenner sin kontekst og vet hva som rører seg i den. De har klare ideer til hvordan de skal håndtere og jobbe med konflikt, og ved sitt eget eierskap til prosessene utviser de kraft og styrke til å stå i vanskelige problemstillinger. Dette eierskapet er faktisk ganske unikt i dialogsammenheng. I vår tid initieres dialog ofte av eksterne krefter (som kirker, nettverk eller internasjonale organisasjoner) som mener at dette vil være en god og viktig handlemåte i en gitt konfliktkontekst. Ved slike prosesser ser man ofte at de religiøse aktørene man involverer i dialogen ikke har eierskap til, eller kreftene som kreves, for å kunne virke i slike vanskelige sammenhenger som konfliktkontekster er. Dialogen blir således lite troverdig og levedyktig fordi den er påtvunget utenfra på aktører som ikke har kraft til å stå løpet ut.
Rotfeste i egen kontekst
Først og fremst kjenner mange Imamen og Pastoren personlig. Jeg stilte tidligere spørsmål ved nettopp eksempelets makt, jeg tror at i den grad en forsoningshistorie kan ha betydning utover seg selv, så er det om mennesker ser folk de kjenner endre seg radikalt. Det andre aspektet ved rotfeste handler om nærhet til menneskene som man faktisk ønsker å påvirke. I altfor mange dialoger involverer man “religiøse toppledere” i hovedsteder som kommuniserer budskap om forsoning gjennom media eller via religiøse organisasjonskanaler. I mange tilfeller har ikke disse lederne legitimitet blant folk som står i konflikt. Nærhet til konfliktsituasjonen er trolig en nøkkelfaktor for å kunne forstå og påvirke den. Det virker som om Imamen og Pastoren har hatt denne nærheten.
Imamen og Pastoren har gjennom sitt virke anerkjent at forsoning tar tid. I filmen om dem ser man at de besøker konfliktområder gjentatte ganger. Jeg mener at tid og tålmodighet til å lege dype traumer og sår etter konflikt er en forutsetning for å kunne ha påvirkningskraft i slike situasjoner.
Pastoren og Imamen har også bygget allianser og samarbeid med andre samfunnssektorer. I filmen om dem ser man at de involverer politiske aktører i sitt arbeid. Dette er et vanskelig felt da samarbeid med andre i en konfliktsituasjon fort gjør at man blir tatt til inntekt for andres (konflikt-) agenda. Likevel, fredsbygging er såpass komplekst og krevende at det ikke kan gjøres innenfor den religiøse sfæren alene. Erfaringsbasert læring, for eksempel fra Collaborative for Development Action, forteller at samarbeid mellom sektorer, eller såkalte “linkages”, som det kalles i bistandsspråket, er nødvendige for at fredsarbeid skal kunne ha en effekt utover de helt lokale tiltak.
Fra et utviklingssosiologisk ståsted kunne man stilt mange spørsmål ved arbeidet som Imamen og Pastoren gjør. I hvilken grad er for eksempel kvinner involvert, noe vi vet er et viktig element i å bygge bærekraftig fred? Et annet relevant spørsmål er om eierskapet til dialogen forankres bredere enn bare i enkeltindivider? Diskusjonen kunne blitt omfattende. Jeg har her valgt å trekke fram elementer i Pastoren og Imamens dialog som jeg mener er viktige for dets funksjon og virkning utover seg selv. Samtidig anerkjenner jeg at dette feltet sårt trenger kunnskap og kritisk refleksjon for å kunne bli bedre. Og mens mange av oss jobber for å utvikle denne kunnskapen er jeg glad for at noen handler, slik som Imamen og Pastoren, for dialogarbeid er ikke for nybegynnere og det er godt at noen ser mulighetene for forsoning der avgrunnen mellom mennesker er dypest.
Tale Steen-Johnsen er stipendiat ved Universitetet i Agder
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket