WIFHW-resolusjonen springer ut av flere religiøse initiativer for internasjonal dialog, og knytter samtidig an til en langvarig internasjonal samtale om hvordan ulike tradisjoner kan bearbeides for å trekke i samme retning mot verdensfred. Helt siden Immanuel Kant i 1795 publiserte en skisse for hvordan alle verdens stater kan oppnå evig fred seg imellom har filosofer, politikere og religiøse ledere kommet med sine egne forslag til hva som skal til for å få en fredelig verden. Fredsutkast med globale ambisjoner har alltid hatt religiøse under- og overtoner, men med etableringen av Folkeforbundet og FN som verdensomspennende, fredsbevarende institusjoner ble den religiøse dimensjonen utelatt for å oppnå enighet og sikre høyest mulig oppslutning og deltakelse.
Gjennom etterkrigstiden og den kalde krigen avsto medlemsstatene i sentrale politiske organer i FN fra å lansere fredsinitiativer med religiøse dimensjoner. Hver eneste sesjon i Generalforsamlingen behandlet diverse fredsinitiativer, men disse var typisk rettet mot konkrete, pågående konflikter eller hvordan framveksten av nye teknologier som atomkraft og romfart kunne reguleres for fredelige formål. Religion og religiøsitet ble verken betraktet som anvendelig verktøy eller mulig splittende faktor i bevaringen av verdensfreden.
Fra erklæringer til ærekrenkelse og dialog
For å finne den første resolusjonen i Generalforsamlingen som eksplisitt tar for seg spørsmålet om religion må vi tilbake til 1962. I kjølvannet av en serie antisemittiske hendelser i Øst-Europa vedtok forsamlingen resolusjon 17/1779, hvor medlemsstatene ble oppfordret til å ta alle nødvendige steg for å bekjempe rasefordommer og nasjonal og religiøs intoleranse. Samtidig ble Menneskerettighetskommisjonen pålagt å begynne arbeidet med å utforme internasjonale erklæringer for å bekjempe slike holdninger. For å omgå det sensitive spørsmålet om hvorvidt antisemittisme var et spørsmål om rase eller religion ble kommisjonen pålagt å utforme to separate utkast. Erklæringen om rasediskriminering var klar allerede året etter, og munnet ut i en rettslig bindende konvensjon i 1965.
Spørsmålet om religion viste seg å være langt mer komplisert, og etter en rekke forsinkelser og uoverensstemmelser mellom kommisjonen og Generalforsamlingen ble en erklæring om eliminasjonen av religiøs intoleranse først vedtatt i 1981. Siden den gang har resolusjoner om arbeidet som gjøres i forbindelse med denne erklæringen stort sett blitt vedtatt årlig, og alltid enstemmig. Da Erklæringen om nasjonale, etniske, religiøse og språklige minoriteter ble vedtatt i 1992, begynte Generalforsamlingen en tilsvarende årviss øvelse. Fram til årtusenskiftet ble religion regelmessig tatt opp i forlengelsen av disse erklæringene, uten videre debatt eller interesse.
Det siste tiåret har alt dette forandret seg. De første tegnene var en resolusjon om å bevare religiøse steder, lansert av Ungarn og Østerrike i 2001 i forbindelse med FN-året for dialog mellom sivilisasjoner. Resolusjonen avstedkom en bitter utveksling mellom den palestinske og israelske delegasjonen om statusen til Al-Aqsa-moskeen og Øst-Jerusalem, og ble ikke gjentatt året etter. I 2003 kom så et nytt initiativ på banen, som skulle fremme religiøs og kulturell forståelse, harmoni og samarbeid. Innbakt i denne resolusjonen var både beskyttelsen av religiøse steder og respekt for tidligere vedtatte erklæringer om religionsfrihet og ikkediskriminering. Resolusjonen ble lansert av Pakistan, og utvidet en tidligere erklæring fra 1999 om en agenda for verdensfreden.
Forskjellene var slående: der man i 1999-teksten tok utgangspunkt i at normene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene kunne legge grunnlaget for fredelig sameksistens, var det i 2003 forholdet mellom religionene som ble satt i høysetet. Respekt for religiøse og kulturelle forskjeller, dialog og samarbeid skulle bidra til å bygge verdensfreden. Resolusjonen er siden blitt en årviss øvelse, og ble sist vedtatt julaften 2011.
Den tiltakende oppmerksomheten rundt de religiøse dimensjonene ved FNs arbeid for verdensfreden kulminerte i 2006, da Generalforsamlingen med 101 mot 53 stemmer med 20 avstående stater adopterte resolusjon 60/150, som i krasse ordelag fordømte ’ærekrenkelse av religioner’. Ved å forby ærekrenkelse ble egenverdien av religioner som fredsbyggende verdisystemer forsterket ytterligere, samtidig som en ny rettslig kategori ble forsøkt etablert. Der tidligere resolusjoner om religioners betydning for fred hadde framhevet verdien av dialog og anerkjennelse av annerledes troende, ble her religioner gjort til rettighetshavere med krav på beskyttelse.
Med dette ble religion forskjøvet fra rollen som verktøy til selvstendig mål for fredsarbeidet. Resolusjonen ble møtt med høylytte protester, både fra vestlige regjeringer, NGO-er og FNs embedsverk, som alle påpekte det manglende rettslige grunnlaget for å utstede selvstendige rettigheter til upresist definerte verdisystemer. Resolusjonen ble vedtatt årlig i Generalforsamlingen fram til 2010, men med stadig dalende støtte. I inneværende sesjon er ærekrenkelse tatt ut til fordel for arbeidet mot intoleranse, stigmatisering og stereotypier basert på religion eller overbevisning.
Tilbakekomst?
Resolusjonene som har vært vedtatt i årene siden 2003 deler en økt vektlegging av den religiøse dimensjonen ved tilværelsen som verktøy for verdensomspennende fred og som verneverdige verdisystemer. Ønsket om en økt politisk rolle for religion og religiøsitet kan ikke reduseres til innsatsen nedlagt av medlemslandene i den islamske organisasjonen OIC, til tross for at de fleste av resolusjonene er lansert av OIC-land – de 56 statene i denne organisasjonen utgjør bare en snau halvpart av oppslutningen disse resolusjonene ofte har fått. Snarere kan tendensen tolkes inn i det statsvitere og sosiologer gjerne omtaler som religionenes politiske ’tilbakekomst’ i årene etter den kalde krigen. Etter å ha vært marginalisert som mobiliserende maktfaktor i internasjonal politikk under den kalde krigen er religion blitt et moment som ikke lenger kan ignoreres i utformingen av politiske løsninger.
Stort sett fraværende fra diskusjonen om religionenes tilbakekomst og arbeidet med interreligiøse dialoginitiativer er imidlertid en refleksjon rundt hva det er som kommer tilbake – er det religiøse organisasjoner, stater, individer, metaforer, læresetninger eller ritualer som i økende grad gjør seg gjeldende i utformingen av politiske løsninger? Og hva er det som skiller det religiøse fra det ikke-religiøse i praktisk fredsarbeid? Teorier om religionenes tilbakekomst og nye rolle i internasjonal politikk forutsetter at man godkjenner at ’religion’ er en anvendelig krysskulturell kategori som beskriver sammenlignbare fenomener med praktiske konsekvenser. Aksepterer man denne forutsetningen godtar man samtidig premisset for resolusjonene om ærekrenkelse – at religion har en essens som kan løsrives fra fortolkningspraksis og gjøres til gjenstand for rettighetsbeskyttelse.
Spørsmålet om religionenes tilbakekomst og krysskulturelle essens kan forlenges til World Interfaith Harmony Week og de religiøse dialoginitiativene uken springer ut av: hva er det som gjør nettopp religiøs harmoni viktigere enn andre former for harmoni? Hvilke strategier for avgrensning og utvalg benyttes når man velger ut dialogpartnere med religiøsitet som skillelinje? Er dette virkelig veien å gå for å skape mer fred i verden?
Helge Årsheim er stipendiat ved Det teologiske fakultet
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket